• AA
  • Aktuelt
  • Kontakt oss

Fra bananmodneri til moderne godstrafikk

Portrettbilde av Kjell Salvesen

Kjell Salvesen jobba i Kristiansand Havn i mer enn femti år.

Kjell Salvesen er en av dem som har jobbet lengst i Kristiansand Havn, og har vært på lønningslista i over 50 år.  Selv om han likte den sosiale storhetstiden da det var yrende liv i kaiområdet med sjauere og amerikabåter, heier han på utvikling og mener havna må være i forkant og tørre å satse.

(Se de flotte bildene fra arkivene nederst på siden)

Som en modig og eventyrlysten 15-åring gikk Kjell Salvesen til sjøs, men det tok ikke mange årene før noe lokket ham hjemover og på land. 19 år gammel var han klar for å stifte familie og fikk seg jobb i Kristiansand Havn. Siden den gang har han vært en av dem som hører til i områdene i vestre havn. I over femti år gikk han trofast til jobb, uten en eneste sykedag. Først var han kranfører og senere formann og havneinspektør. Fremdeles kommer han jevnlig innom som vikar, og skal blant annet dekke deler av sommerferiekabalen i år.

Yrende liv og bryggesleng

Det er mye som har endret seg siden Kjell begynte å høre til i Kristiansand Havn. Ikke minst ser det svært annerledes ut i havneområdene. Mye er fylt ut, kontorer er flytta og ny teknologi er tatt i bruk.

– Jeg begynte å jobbe her midt i storhetstiden, hvis man tenker på antall folk som jobba i havna. Havn og Transport, de som lasta og lossa skipene på den tida var over 100 mann, og vi hadde 12 kraner og 12 kranførere i sving.

Kjell forteller om et yrende folkeliv i kaiområdet, der byens befolkning vandra rundt mellom havnearbeidere og kraner. Mange hadde en fast runde med bryggesleng på morgenen før de gikk på jobb på de ulike kontorene i byen. Kjell forteller at det var flere som kjente hverandre i byen på den tida, og alle hadde mange å hilse på.

– Det var ingen sikkerhet, men det var heller ingen problemer med at de gikk der. I dag er det adskillig mer maskiner og tunge containere, så det går ikke nå.

Arbeidere fra Havn og Transport. Foto: Vest-Agder-museet

Arbeidere fra Havn og Transport.

I huset der havnekontoret ligger nå, var det bananmodneri. Her ble bananer lagret og modnet før de var klare for å spises. Det ble også tatt imot appelsiner her i Kristiansand, før de gikk på jernbanen østover til Oslo og andre byer på Østlandet. De kom rundt juletider og lageret på silokaia var helt fullt av appelsiner. Havna i Kristiansand hadde jo den fordelen at den stort sett var isfri på vinteren, mens mange av havnene i Oslofjorden hadde problemer med å holde seg isfrie.

Amerikabåten og passasjerferjene

Kjell ser ikke bort fra at passasjerrutene er noe av det som gjør at folk i byen har et sterkt forhold til Kristiansand som havneby. Mange innbyggere bruker rutene aktivt, og får dermed kontakt med havneområdene på en annen måte enn i andre byer. Det har lenge gått passasjerferjer fra Kristiansand, og flere tidligere enn det er nå. Det gikk ferje både til England, Nederland og Sverige i ulike perioder. Flytrafikken har spilt en rolle i at det ikke er like mange passasjerruter nå, mener Kjell, men han tror ikke Danskebåten blir truet av flyene på samme måte.

Amerikabåten, Sagafjord, ved silokaia på Odderøya. Slepebåten, Boy, passerer. Foto: Dagfinn Pettersen/Agderbilder.no

Amerikabåtene gikk fremdeles i rute da Kjell begynte i havna, og han husker godt hvilket oppstyr og folkeliv det ble da de kom inn. 

De hadde med seg passasjerer fra New York, og det var alltid musikkorps og folk som kastet tyggegummi fra dekk.

De hadde også med seg flotte, svære amerikanske biler, som skulle flyttes fra skipet og over til land uten de moderne kranene vi har i dag. Kjell forteller at kranføreren den gang satt lavere enn skipsdekket og trengte hjelp til å se lasta på vei opp fra lasterommet. Det stod sjauere nede i lasterommet, en person på dekk som holdt oversikt over operasjonen, og en person ved rekka som gav tegn til kranføreren.

–  Det hendte jo flere ganger at biler ramla ut og gikk ned i luka igjen. Jeg var med på det et par ganger. Det blei ikke rare greiene igjen av bilene da. 

Godt arbeidsmiljø

Det var ikke uten grunn at Kjell ble i havna i 50 år, det var et godt arbeidsmiljø og det var status å jobbe i havna, til tross for hardt arbeid.

Sjauere i lasterommet. Foto: Vest-Agder-museet

Sjauere i lasterommet. Foto: Vest-Agder-museet

– Det har alltid vært en spesiell etat, med et miljø som har blitt overført hele tida. Vi var så nære venner at vi gikk til hverandre på fritida. Vi hadde også en veldig flott ledelse med fine avtaler. Jeg tror ikke du finner noe greiere i stat og kommune enn her. 

Han forteller likevel at det var et mye røffere miljø i havneområdet tidligere. Det var veldig annerledes enn i dag, og det var ikke sjelden med drikking på jobb blant dem som jobbet som sjauere. Men etter hvert som trucker og maskiner kom inn i bildet måtte det jo bli strengere.

Han husker særlig godt en kar som fikk jobb som feier i havna. Dette var en litt gammeldags jobb med trillebår, kost og spade, og det var ikke så mange som ville gjøre dette på 70-tallet. Det endte med at en av «havnas fugler» fikk den. Han var dagarbeider, og var flink til å jobbe når han var edru. Han var også en veldig habil svømmer, og når han var full likte han å stupe fra kranene.

– Han begynte på morgenen, og vi hadde en avtale om at jeg skulle kjøre ham hjem når han ble for full. Det var litt andre ansettelsesformer på den tida. 

Hardt arbeid og rivende utvikling

Den første mobiltelefonen Kjell Salvesen hadde.

Den første mobiltelefonen Kjell Salvesen hadde.

Kjell har vært med på en voldsom utvikling i løpet av de femti årene han har jobba i Kristiansand havn. Han forteller at havna var seint ute med å fornye seg da han begynte, og han husker godt da den første bilen og mobiltelefonen kom. Den første mobiltelefonen Kjell fikk, står fortsatt på havnekontoret i dag. I stedet for trucker og biler hadde havnearbeiderne bjønner, eller traller, som de dro godset med.

Jeg så alltid med stor glede på at vi løfta oss med utvikling, for vi var jo litt treige her.

– Den første store krana, kjøpte vi fra Gøteborg fra et verft som la ned i 80-årene. Det var jo en sped begynnelse. Vi var jo ikke så veldig begeistra for at vi skulle ha en gammel kran, vi mente at vi burde gått et steg høyere, men vi fikk jo begynt da. 

Kjell er en av dem som har bidratt til å gjøre endringer og finne nye løsninger for å lette arbeidet i havna. Tidligere var det for eksempel mye arbeid med å vedlikeholde kaier og fenderverk. De hadde ikke slike fine fendere som finnes i dag, i stedet var det treverk som lå utenpå betongen. Dette blei fort slitt og de måtte bytte det ut ofte. Kjell var med på å montere de første bildekkene som fendere langs kaiene. Dette ble en stor omveltning og gjorde arbeidet mye lettere.

Om vinteren måtte de også ha mange mann i sving for å hakke is fra de mange jernbanesporene som kom inn på havneområdet. På grunn av formen på skinnene ble snøen pakka hardt ned i dem, og togene kunne spore av. I 70-årene fikk de endelig bytta til skinner som var u-forma, der snøen ikke fikk plass. Dette letta hakkearbeidet stort.

Da Kjell begynte i havna var det langt flere skip som kom inn til havna med gods. Det var små båter, og de hadde ikke mulighet til å laste dem effektivt på samme måte som i dag. Da de første containerskipene kom tok de bare 70-80 containere, mens i dag tar de over 300. Det var også mye kystlast som gikk langs kysten av Norge. Det var sikkert fem-seks skip i uka, i dag er det vel et hver 14.dag.

– Kystlasta har forsvunnet mer og mer, og gått over på trailere. Det er jo noe politikerne har snakket om siden jeg begynte – at godset måtte over på jernbanen. Sjø og jernbane var det som skulle satses på. Men det har vist seg at det er fremkommelighet som styrer dette. Det må strengere lover og regler til hvis man skal få det over på jernbane. Men det vil tiden vise.

Havna må være i forkant

Selv om Kjell ikke jobber i havna hver dag lenger, følger han godt med på utviklingen og diskusjonene i media. Han synes det er synd at folk ikke ønsker å ha havna i sitt nabolag.  

Med liv og røre og skip som kommer og går. Det er jo et syn!

Han har merket seg at mange er redde for forurensning, og tror at man ikke kan bade i Topdalsfjorden lenger når containerterminalen blir flyttet dit.

– Her er det jo virkelig et budskap vi ikke har klart å formidle godt nok, det er jo verken bråk, hindring for småbåttrafikk eller forurensing. Havna har aldri vært renere enn den er i dag. Det er jo barnehage på Bragdøya, og de bader der, det kunne de ikke for noen år siden. Da tror jeg det var ganske utenkelig å bade der.

Han forteller om hvordan det var tidligere, da Hunsfoss fabrikker slapp ut cellulose nedover elva, og skip dumpa søpla si over bord rett utenfor kysten.

– De samla søppel i svære seil, så ble det dumpa i sjøen. De skulle jo ikke dumpe det i havna, men når det ble mørkt, og folk gikk og la seg, var det ganske fort å dumpe det likevel. Det var ingen som merka noe til det. Det er heldigvis slutt på det, nå er det jo systemer for dette. 

Kjell følger med, og er stadig å se i havnas områder. Den spreke 75-åringen suser gjerne inn på motorsykkel, og er ikke redd for å ta i et tak der det trengs. Han mener det er viktig at havna satser og følger opp markedet. 

Vi må være i forkant og tilby kran og arealer og lager og alt. Hvis vi ikke ligger i forkant får vi ikke noe. De som ser at Kristiansand har flotte lokaler, arealer og kraner, sier at «der kan vi satse». I dag er det blitt en moderne havn, og vi ligger jo godt an.